Maria ventedør

Maria ventedør, dagen som er til minne om Marias unnfangelse (uplettede sådan, noe som står i kontrast til de fleste andre unnfangelser, som er... eeeh... plettete), og feires følgelig ni måneder før Marias fødselsdag, 8. september. Ventedør? Nei, jeg vet ikke...

På primstaven er dagen merket med et kors, en fiskenot, en mariakrone, en mariafigur eller en kanne. Denne dagen er kvinner visstnok ekstra ømme og kjærlige. Si fra om dere merker noe til det, da. Personlig tror jeg jeg er mitt vanlige jeg, verken mer eller mindre øm og kjærlig...

Anyway, denne har jeg hatt på hjernen i det siste. Den er jo ikke mindre enn fantstisk. Vær så god, nå kan dere få den på hjernen også:) Syng med, syng med!

Carol of the Bells
Hark! how the bells, sweet silver bells
All seem to say, throw cares away.
Christmas is here, bringing good cheer
To young and old, (meek and the bold)
Ding, dong, ding, dong, that is their song,
With joyful ring, (all caroling)
One seems to hear words of good cheer
From everywhere, (filling the air)
O, how they pound, raising the sound
O'er hill and dale, telling their tale

Gaily they ring, while people sing
Songs of good cheer, christmas is here!
Merry, merry, merry, merry christmas!
Merry, merry, merry, merry christmas!

On, on they send, on without end
Their joyful tone to every home
(Hark! how the bells, sweet silver bells
All seem to say, throw cares away.)
Christmas is here, bringing good cheer
To young and old, (meek and the bold)
Ding, dong, ding, dong, that is their song
With joyful ring, (all caroling.)
One seems to hear words of good cheer
From everywhere, (filling the air)
O, how they pound, raising the sound
O'er hill and dale, telling their tale

Gaily they ring, while people sing
Songs of good cheer, christmas is here!
Merry, merry, merry, merry christmas!
Merry, merry, merry, merry christmas!

On, on they send, on without end
Their joyful tone to every home




Kilder:
Primstav og primstav
Helgenkalender

Barbromesse

Ja, da tenker jeg dere er godt i gang med all spinningen og spøtingen som skal være gjort før jul. Hvis ikke er det på tide å begynne nå. På primstaven er dagen i dag markert med et av de følgende tegnene: Kors, lenker, sol, tårn, slede, rokk, en B eller et kors med ringer. Dagen er til minne om den hellige Barbara, eller Barbro, som hun heter på skandinavisk. Visstnok skal solen forsvinne i dag, og ikke komme tilbake før lussimesse. Si fra hvis dere merker noe til det, da... Min døgnrytme er for tiden gnomete nok til at jeg ikke har sett dagslys siden... jeg vet ikke når... Jobber med saken.

Barbara var en av disse helgendamene som ble bortgjemt i et tårn av den onde hedningefaren sin, og drept av denne da han fant ut at hun hadde konvertert til kristendommen. Han ble, naturlig nok, truffet av lynet og døde. Barbara påkalles derfor til vern mot en plutselig død. Opprinnelig var det helst lynnedslag hun kunne beskytte troende mot, men seinere ble dette utvidet til å gjelde kanonkuler og alt som har med eksplosiver å gjøre. Hun er følgelig vernehelgen for soldater og gruvearbeidere. På fransk og italiensk er forresten kruttlageret på et skip eller et fort  kjent som santabarbara. Så vet vi det.

Ellers er 4 desember også dagen for å ta inn barbaragreiner i stuen. Dette er avblomstrete frukttregreiner, som tas inn, og begynner å blomstre igjen inne i varmen. Her er visstnok dyp symbolikk i dette med at greinene blomstrer og Jesu komme. Det er dette Det hev ei rosa sprunge henspeiler på. Interessant. Den er fin. Jeg har både wikipedisert og youtubet den. Enjoy (og eventuelt, syng med...)

Dette er Peter Hognestad sin oversettelse fra 1919/1921. Originalen er tysk, Es ist ein Ros entsprungen, og kan spores tilbake til 1400-tallet.

  

Det hev ei rosa sprunge

ut av ei rot so grann.

Som fedrane hev sunge:

Av Jesse rot ho rann,

og var ein blome blid

midt i den kalde vinter

ved myrke midnattstid.

Om denne rosa eine

er sagt Jesajas ord.

Maria møy, den reine,

bar rosa til vår jord.

Og Herrens miskunnsmakt

det store under gjorde

som var i spådom sagt.

Guds rosa ljuvleg angar

og skin i jordlivs natt.

Når hennar ljos oss fangar,

ho vert vår beste skatt.

Me syng i englelag:

No er det fødd ein Frelsar,

og natti vart til dag.

Jeg prøvde å finne en youtubeversjon med Sondre Bratland, fordi den er bare best, men det gikk ikke, så da får dere ta til takke med et tilfeldig mannskor...

Kilder: 

Primstav og primstav

Sta. Barbara  

Helgenkalenderen

Det hev ei rosa sprunge og Det hev ei rosa sprunge

Alle skulle hatt en Øystein. Ja også en Tolleiv, da... Og en onkel datafikser

HA! Dere trodde kanskje at det ikke ville bli noe blogging her mens jeg var i Israel/Palestina. Så feil kan man ta. Som om en liten utenlandstur skulle stoppe meg. Neppe! (Ingen spydige kommentarer om uregelmessig bloggoppdatering, tusen takk...)

Som mange av dere allerede vet, så har datamaskinen min vært mindre funksjonell den siste tiden. Pappa (verdens beste sådan) lånte meg sin gamle, men siden bildene mine ikke er tilgjengelige fra den, har det hopet seg opp en del bildeblogging. Takket være familien Ree har jeg nå fått maskinen min tilbake, med bilder og det hele. De kommende dagene vil derfor bli viet catch-up-bildeblogging. Gled eder! Men først et lite dikt.


Ode til datafikserne (eller limerick, om du vil...)
Et datageni ifra Jæren,
fikk en mail fra kusinen (en sær en).
Hun skreiv som så,
"Eg kan'kje forstå,
men du kjenner jo til denne sfæren.

Maskinen e' galen og gåen,
no kan'kje eg en gang skru på en
datamaskin,
som ellers e' fin,
og no støvar 'an vekk inni kråen."

Så ville hun dog bare høre
om det kunne la seg gjøre,
maskinen å fikse,
for han kan jo trikse',
maskiner å bøte og nøre.

Geniet sa: "Det må vi klare!
Om du sender den ned hit, bare.
Jeg fikser den, jeg,
den saken er grei,
det skal du nok snart få erfare."

Også gikk han beint på den maren,
med litt hjelp fra broren og faren,
jobbet han trutt,
det er verdt en salutt!
Han kan sine saker, den karen!

Maskinen har trøblet og hanglet
og tullet og skrantet og skranglet.
Nå er den god,
det er knapt til å tro,
at det kun var en ledning som manglet.

Takk for hjelpen!

God 1. mai, alle sammen!

Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.

Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

I høyden vi ei frelse venter
hos guder eller fyrsters flokk.
Nei, selv i samling vi den henter:
i fellesskap vi vinner nok.
Alt det stjålne tilbake vi krever,
og for vår ånd et frihets vern!
Vår egen hammer selv vi hever
og slår, mens vi har varme jern.

Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.

Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

De fyrster har oss slemt bedraget,
– fred mellom oss foruten svik!
Mot tyranni vi retter slaget,
mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekkene brytes!
Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes
på brødre vi ei skyter mer.

Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

Arbeider, bonde, våre hære
de største er, som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være,
vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned.
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for solens lys og fred.

Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!






















Selv markerer jeg dagen med masteroppgaveskriving. Ikke helt i arbeiderånden der, ser jeg... Nuvel.

Djupt og vakkert

Eg skulle sjølvsagt spart denne til Valentine’s Day eller eit anna kjærleikshyllande (les: kommersielt) høve, men er ikkje eigentleg alle dagar alle hjarters dag? Eigentleg? Slik burde det i alle fall vere. Difor slepp eg til Tim Minchin i dag, sjølv om det er 23. april, ikkje 14 februar. Me kan alle ha godt av å verte mint på dette mirakelet som er kjærleiken. Minchin syng det som no har vorte min yndlingskjærleiksballade, ein song han har skrive til kona si. Som sagt, djupt og vakkert.

Framtidens paradoks

Nå er klokken 18.43 i England, noe som betyr at den er 19.43 i Norge. Det har vært antydet av enkelte, eller strengt tatt bare av en enkelt lillebror, at det denne tidsforskjellen egentlig betyr er at man i Norge lever i framtiden. Denne ene enkelte lillebroren antydet også de der i Norge og framtiden har flygebiler… Det er det selvfølgelig umulig for meg å motbevise, siden jeg for tiden ikke lever i framtiden. Jeg ser også at det jeg har av internettilgang, eller mangelen på sådan, muligens i seg selv er et bevis på at teorien stemmer. Blogger i Word, igjen. Spennende.

Til slutt i dette blogginnlegget skulle det stå et gruk av Piet Hein, tenkte jeg, men jeg klarer selvfølgelig ikke å finne det uten internett. Det handler om tidsforskjeller og at Danmark er det ene velsignete land hvor klokken er elleve når den er elleve, sett bort fra sommertid, selvfølgelig… Skal se om jeg finner det når vi har internett igjen ­-Finner det fremdeles ikke, samme hvor mye jeg wikipediserer. Hei, en kommentar fra framtiden. Meta, meta- Da jeg ikke fant det, tenkte jeg at jeg kunne finne det om framsteg, om heisen som går dobbelt så fort i år som forrige år, når den da altså går, også videre. Fant ikke det grukket heller, jeg. Så da får det bli et tilfeldig Piet Hein gruk, totally ramdom, som det heter på facebookspråket. Enjoy.

Stikket i hjertet

Eller

Hvor Satan er saltet, nå dèr!

Kender De dette dæmoniske stik,
som det gi i Ens gode hjerte
det ukontrollerede øjeblik,
da man tror, der er årsag til harmfuld kritik,
men forstår, at der ikke er det.

-Piet Hein

Elin har dikt på hjernen...

Og som alltid et av de riktig, riktig dype. La meg derfor stolt presentere, her i min humble blogg, Jacob Sande sitt episke storverk: Kallen og katten:


Kallen og Katten

Han Simon i støa og katten

var mette av alder og år,

og båe var redde for vatten,

og båe var mest utan hår.

Og alt medan åra tok ende

so tenkte vel kallen med seg,

at her var det tryggast kan hende ,

å fyrst sende katten i veg.

Han prøvde med mange slags greier,

frå oljen i pipa til kniv,

men etter som røynde folk seier

har katten fleirfoldige liv.

Han gjorde sitt yttarste, kallen,

på det å bli katten sin kvitt,

til dess han fikk sett seg i skallen

å prøyve med blank dynamitt.

Han kjøpte patrona på bua

med lunte av likaste sort,

og rusla so heim i den trua

at no var det endeleg gjort.

So henta han katten i hagen

og surra med skjelvande hand

patrona på plass under magen

med tridubbelt snøsokkeband.

Han sprang i det same han tende

og skolv enda lunta var lang,

men rekna’kje med ka som hende

då katten fekk sjå kor han sprang.

For best som han redd rende frå han

som kua i stivbeint galopp,

var katten i hælane på han

og dansa med lystige hopp.

Og kallen vart meir og meir fælen

di meir han så katten vart kåt,

og katten vart meir og meir kjælen,

di lygnare kallen for åt.

Han sprang som en ungdom på atten,

og skamtrakka voksterleg gras,

so ingen kan undrast at katten

fann ut det var mykje til stas.

Og kallen låg flat etter reina

han heldt seg for bringa og bles,

med katten på sprang mellom beina

og lunta i rykande fres.

Og lunta vart kortar’ og kortar’,

han kjende det meir enn han såg,

og kallen sprang fortar’ og fortar’

med kurs for ei løe der låg.

Og det var han Simon i støa,

tilårskomen, hjulbeint og rund,

han kappsprang med døden mot løa

og slo han med knapt eit sekund.

For midt under hardaste taket

smatt Simon fortumla i ly,

og nett i det same kom braket

so moldspruten sto som ein sky.

Og døra og litt utav veggen

dreiv saman med dundar og brak,

og somt fauk i låret og leggen,

men verst vart han skamfaren bak.

Og doktor vart bodsend og presten,

og kallen vart plåstra og smurd

so pass han sto oppatt på resten,

men katten vart aldri meir spurd.

- Jacob Sande