Da var vi igang igjen.

Det har vært antydet fra flere hold at det kanskje etter hvert var på tide å oppdatere, og jeg gjør som jeg får beskjed om, jeg. Etter hvert, i hvert fall (hihi, befjonget fragmentJ). Har hatt fryktelig mye å gjøre den siste tiden, så tid til de store bloggoppdateringene har jeg ikke funnet. I går var imidlertid den store SOAS-utfordringen bestått med glans (Jeg er bare best i verden), så da bestemte jeg meg for at dagen i dag var dagen (Hurra for allitterasjon!) for å gjøre ingenting. Bloggoppdatering er, som kjent, en ingenting.

Så altså… Befinner meg for tiden på KFUK i London, nærmere bestemt i finstuen, letter henslengt på en blå gammeldameaktig sofa, med småkaker innen rekkevidde. Sukk og lykke. Landet på Heathrow lørdag ettermiddag med følelsen av å komme hjem. Dette er virkelig en by jeg trives i! Tydeligvis en stund siden jeg var her sist, i alle fall tenkte jeg at det å ta tuben fra Heathrow var så greit og enkelt. Det er det også, for all del. Med forbehold om at man har holdt seg innenfor tillatt mengde bagasje, vel å merke. Tog og/eller taxi fra Heathrow er bare tull. Piccadilly Line går hele veien ut. Men… jeg tenkte ikke på at det var lørdag og dermed helg og dermed vedlikeholdsarbeid og dermed flere linjer som ikke var i drift. Jeg tenkte selvfølgelig heller ikke på at sannsynligheten for at District Line og Circle Line var ute av drift var omtrent like stor som sannsynligheten for at jeg ikke står opp før klokken tolv en lørdags morgen (Jo, klokken 12 er fremdeles morgen. Ikke grålysning, men absolutt morgen. Særlig i helgene). Så, jeg dro baggen min av tuben på Gloucester Road, i naiv tro på at jeg derfra kunne ta Circle Line til Notting Hill Gate. Circle Line var selvfølgelig, ja, du gjettet det, ute av drift. District Line var halvveis ute av drift, men, igjen i naiv tro, tok jeg tuben tilbake til Earls Court for å se om jeg kunne oppdrive en District Line som skulle til Notting Hill. Det er bare en ting å si: District Line er den kjipeste linjen. Jeg klarte til og med å gå på feil tube, og endte opp tilbake på South Kensington. Blæh! Det endte med at jeg gikk tilbake på Piccadilly og tok den til Holborn. Det er langt. Der byttet jeg til Central Line og tok den tilbake til Holland Park. Fant ut at jeg hadde brukt over tre timer på undergrunnen. Da er det godt å komme fram!

Hiver inn et kart her, jeg, for de av dere som ikke har undergrunnskartet i hodet… Ble litt mye linjer og stopp… Den blå er Piccadilly, den grønne er District og den gule er Circle.

Framme på K fikk jeg den gamle sengen min (den på nummer 14). Det var litt rart at det ikke var Ziv i sengen i andre enden av rommet, men Therese var fremdeles der, og Stine Maria, som har fått sengen til Ziv, var veldig koselig. Grunnet undergrunnseskaladene ankom jeg altfor seint til middag, så kylling og salat fra Tescoen oppi gaten ble løsningen. Den fantastiske middagen ble inntatt tuslende rundt i nabolaget. Jeg kom tilbake til K akkurat i det hele verden skulle ut på pub. Etter den obligatoriske klemmerunden, ble invitasjonen om å bli med ikke takket nei til. Windsor Castle: Stampub par excellence. Tok ikke med kamera, men hiver med et bilde jeg stjal fra internetten.

Vi satt i den fantastiske bakhagen til de stengte. I dette landet skjer det rundt klokken elleve, uavhengig av ukedag. På veien hjem ble det pizza på den lokale pizzasjappen. De hadde pusset opp. Ting bare skjer mens jeg ikke er her.

Søndag var skrivedag, skrivedag og skrivedag. Jeg sto opp til frokost. Det var forbausende enkelt. Anne Regnskapsdame sto for frokostlagingen, så den var litt ekstra god. Det er alltid litt ekstra god søndagsfrokost når det er Anne som kokkelerer. Heldig med den. Så var det skriving fram til lunsj sånn i totiden. Mer skriving fram til middag klokken fem. Kyllinggryte. Veldig bra. Enda mer skriving fram til fastelavnsboller klokken åtte. Så skriving fram til leggetid rundt klokken ett. Kan når jeg vil… eller må.

Mandag var den store foredragsdagen. Sto opp til frokost igjen. Flink. Leste gjennom notatene. Tuslet av gårde til tuben. Gikk av på Russell Square. Kom fram altfor ti dlig,selvfølgelig, så jeg bestemte meg for å spise lønsj på Costaen på Waterstones. Klokken halv tre troppet jeg opp på SOAS, og etter å ha vært gjennom de nødvendige sikkerhetsprosedyrene (som forøvrig besto i å fortelle resepsjonsmannen at jeg skulle holde foredrag her, hvorpå han gav meg en lapp, som sikkerhetsmannen knapt kastet et blikk på før han slapp meg gjennom dragjennomkortmaskinen), dro jeg på leting etter rom 366. Det var ganske lett å finne. De er flink til dette med skilting på SOAS. Rommet viste seg å være ganske lite. Good. Hilste på Mark Dickens (ikke Charles, ikke Charles), som jeg har drevet å mailet med om dette her de siste månedene. Han var kjempekoselig. Amerikaner, tror jeg. Holdt foredrag. Det gikk fint (selv om én gikk underveis…). Svarte på spørsmål. Det gikk også fint. Ble stoppet av koselig jente etterpå som sa det var kjempebra. Yei! Og Mark har lovet med en lapp som dokumenterer vel utført oppdrag, og kanskje kontakter han meg igjen neste år. Det blir bra.

Var helt tom i hodet etter at jeg var ferdig. Gikk en laaang tur, fra Russell Square til Oxford Street til Piccadilly Circus. Tok tuben fra Piccadilly og gikk av på Notting Hill Gate. Kjøpte middag på Marks and Spencer. Jeg hadde ikke skrevet med på middagslisten av åpenbare årsaker: fiskeboller. Falafel og pitabrød og hummus var absolutt å foretrekke. Namnamnam. Hadde kjøpt altfor mye mat, så jeg delte den med Andrea, som hadde gått og tenkt på felafel hele dagen. Etter middag gikk jeg og Andrea og Gunhild på kino. Den aller mest fantastiske kinoen ligger oppe på Notting hill Gate. Det er egentlig en gammel teatersal. Bare superfantastisk. Den heter Coronet (så vet dere det). Også er det halv pris for studenter, og det er jo sympatisk.

Vi så "Vicky Cristina Barcelona". Veldig bra. Snodig, men veldig bra

I dag, tirsdag, har, som nevnt innledningsvis, det store målet vært å gjøre ingenting, noe jeg må si jeg har lyktes med. Sov til jeg våknet. Internettet litt. Gikk på Whole Foods. Spiste sushi i Kensington Gardens. Kjøpte et par tøysko og en red-nose-day-t-skjorte. Veldig fjong. Spiste pannekaker til middag. Traff Tanja. Hurra!!! Har ikke truffet henne før i dag, for hun har, av alle ting, vært i Damaskus i helgen. Ligget på sofaen i finstuen og spist småkaker og skrevet blogginnlegg.

Dessuten har jeg, noe den oppmerksomme leser kanskje allerede har lagt merke til, fjonget bloggen. Tilbakemeldinger mottas med takk. Hmmm... Kanskje jeg kan ordne en meningsmålingssak...

Dessuten hadde jeg tenkt å hive meg på trenden med bokblogging, jeg må bare lese ferdig noen av bøkene jeg holder på med først.

Også anbefaler jeg alle å delta på ordfinningsspalten til Fru Suzanne. Helt fantastisk. Litt missunnelig for at ikke jeg kom på det først...

Døgnvill.

Jeg sliter litt med døgnrytmen. Fremdeles. Hvor fantastisk er det ikke da å våkne opp tre timer etter frokost og finne en lapp med gode ønsker for dagen og en ferdigsmurt matpakke. Jeg har verdens beste roomie. Sånn er det bare...

(Newyorkbilder kommer når jeg har giddet å innpådatamaskinert dem, og det skjer først når jeg har litt mindre å gjøre.)

Egentlig...

... har man ikke lov til å klage over at engelskmennene ikke vet hvor Norge er, når man selv ikke er i stand til å plassere Spania på kartet. "Du vet der i nærheten av Frankrike og Tyskland (!) og sånn..." At man ikke gikk allmennfag er ingen gyldig unnskyldning, egentlig...

Her bor jeg.

Tenkte det var på tide at dere fikk se hvordan jeg bor. Ikke så aller verst hus i et ikke så aller verst strøk (men litt vanskelig å ta bilde av uten å få med for mye trær eller stilaset på huset ved siden av eller parkeringsskiltet utenfor døren...)

Elin lager ikke mokkoli.

Elin har faktisk ikke lov til å nærme seg kjøkkenet. Det nærmeste Elin kommer matlaging er ferdigmat i mikroen de dagene Signe Husmor har bestemt at dagens middag er fiskepinner. Elin liker ikke fiskepinner. Fiskepinner er æsj. Fiskepinner er luguber liksommat. De dagene Signe Husmor har bestemt at dagens middag er fiskepinner, lar Elin være å skrive seg på middagslisten. Det hender Elin glemmer å skrive seg på middagslisten, men de dagene det er fiskepinner til middag, lar hun være å skrive seg på helt hundre prosent med viten og vilje. De dagene Signe Husmor har bestemt at det er fiskepinner til middag, drar Elin på Tesco og kjøper ferdigmiddag. Den varmer hun i mikroen, og dette er, som nevnt, det nærmeste Elin har vært matlaging de siste to ukene. Elin synes i og for seg at det er ganske greit å få helt fiks ferdig middag hver dag, og de dagene Signe Husmor har bestemt at dagens middag ikke er fiskepinner, pleier Elin å få ganske god mat, egentlig. De dagene Elin tenker at kanskje hun ikke rekker hjem til middagstid, kan hun skrive en ’S’ på middagslisten etter navnet sitt. ’S’ for ’sein’. Da settes middagen til Elin i kjøleskapet, så kan Elin varme den i mikroen når hun kommer hjem. Elin skulle ønske at det fantes en frokostliste man kunne skrive en ’S’ bak navnet sitt på, men det finnes ingen frokostliste. Elin savner å spise når hun vil. Elin savner å spise hva hun vil. Elin savner å lage mat, egentlig. Elin savner mokkoli.

Ny roomie!

Har fått ny roomie (som tittelen indikerer). Yey! Hun heter Siv (eller Ziv?), er israeler og (yey, igjen) er 26 år. Aaaah... Er ikke lenger aleine i min alderdom:)

Oppdatering: Blogg i Word...

Da var jeg på Costa i naiv tro på at de nok hadde tråløst nett å tilby meg. Så feil kan man ta. Skriver derfor blogg i Word. Igjen. Skal se om jeg får lagt den ut en dag. Internettmessig føler jeg litt at jeg befinner meg i et u-land. Det skulle jo strengt tatt være nett på KFUK, men fordi de driver med oppussing og sånn, er det heller dårlig. Har imidlertid blitt lovet fungerende nett over helgen. Har likevel internettet litt. Det er mulig å finne nett, naboens riktignok, i det ene hjørnet av hagen. Hvis man sitter i riktig vinkel. De går det, i et nødsfall. Eller det har gått sånn noenlunde, men i går var hurtigheten på høyde med det beste som kunne tilbys i Bergens internettkafeer på tidlig nittitall. Det har jo i og for seg et nostalgisk tilsnitt, men det må vel innrømmes at det var i overkant mye for tålmodigheten min å håndtere. Så derfor Costa, altså. Til ingen nytte. Eller har fått kake, da. Og kaffe.

Ellers har KFUK, så langt vist seg å være et helt greit sted å bo. Det må jo ærlig innrømmes at unge frøken Michelsen i utgangspunktet nok var en smule skeptisk, og at hun i sin fordomsfullhet nok forventet at oppholdet muligens ville bli en øvelse i toleranse. Så langt har det imidlertid gått over all forventning. ’Så langt’ er i dette tilfellet fire dager, men likevel.

Føler meg litt gammel. Foreløpig er vi to fastboende, og resten er staben. De er fryktelig koselige og glade og velmenende, og de har en gjennomsnittsalder på nitten år. På den annen side må jeg jo si jeg setter pris på at de vasker rommet og badet mitt, og at de lager frokost og middag til meg, hvis jeg sier fra at jeg vil ha. Dessuten får jeg kake hver onsdag og søndag. Helt gratis. Mulig jeg blir litt bortskjemt. Kanskje jeg overhodet ikke kommer til å fungere hjemme i Bergen igjen, sånn helt uten barneslaver, mener jeg.

Livet på firemannsrom går greit det også, selv om det er noe litt leirskoleaktig over det hele. Jeg kom først, og sikret meg min egen lille nesten avskjermete krok. Så kom May Lis, som var roomie’en min hele tre dager. Det var kjempekoselig! Nå har jeg rommet for meg selv noen dager.Yey!

Bildene er av Robin Rødstrupe. Han bor i hagen og har holdt meg med selskap i treige internettstunder.