Elin lager tydeligvis mokkoli.

Folket har talt, og vinneren er (pause for å dra ut spenningen, rasling med konvolutt, bakgrunnshosting) … MOKKOLI! Gratulerer.

Mokkoli vant med tre stemmer mot moqolis to. En god andreplass, men denne gangen skulle altså uttalenærhet gå foran befjongelse. Ingen andre forslag klarte å karre til seg så mye som en eneste lusen stemme. Hva kan jeg si? The Trash Heap Dosen't Live Here Anymore.

Man lærer da ikke språk for kommunikasjonen sin del!

Å legge opp grammatikkundervisningen etter tema er helt sikkert i utgangspunktet en god idé. Å bestemme seg for at Tema 1 er nomen, absolutt ALT om nomen... Tja, jeg vet ikke helt. Muligens ikke like genialt. Lukk øynene og se for dere kasusundervisning helt uten noen sinne å referere til verb. Vanskelig å se for seg? Vel, la meg sitere fra (den ikke helt pålitelige og muligens litt slemme) hukommelsen (Til velfortiente Straf for sig Og ligesindede til Afskye og til Skræk): ”Slik ser et substantiv ut i akkusativ. Den har en bestemt funksjon i setningen. Det kommer vi til seinere. Her ser dere andre substantiver i akkusativ. Her derimot, ser dere (ai, ai!) adjektiver (!) i akkusativ. De har helt like endelser som substantiver i akkusativ.”

Nok om det. Jeg kan nemlig med glede medele at vi i dag har gjennomgått personlige pronomen i akkusativ. På norsk, vel å merke, men likevel. Altså var ikke forelesningen helt bortkastet... (Vel, det, også kan man vel kanskje, i rettferdighetens navn, muligens si litt mer fornuftig om genitiv enn om akkusativ uten å referere til verb.)

Ellers har foreleseren i dag funnet det opertunt å forklare oss at hun er fullstendig klar over at det på andre læresteder legges vekt på at studentene skal utvikle en evne til å kommunisere på arabisk. Det er ikke så viktig her hos oss. Her konsentrerer vi oss mest om grammatikk.

Faktisk er det, så vidt jeg har skjønt, fullt mulig å gå ut fra UiB med en master i arabisk, så å si helt uten evne til å kommunisere språket skriftlig eller muntlig. På andre språkfag, meg bekjent, regnes det som en selvfølge at masteroppgaven skrives på det aktuelle språket. På arabisk møter studentene ingen slike krav eller forventninger. Heller ikke til at all pensumlitteratur nødvendigvis er på originalspråket. Man kan eksempelvis fint skrive en oppgave om Amin Maaloufs forfatterskap på norsk, basert på norske oversettelser av bøkene.

Noen krav stilles det likevel. I dag, for eksempel, krevde foreleseren at de som ikke kan romertall, må lære seg det i løpet av semesteret.

Vi blir altså ikke så flinke til å kommunisere på arabisk, men, du og du, så flinke vi blir i grammatikk. Og, du og du, så flike vi blir til å snakke om arabisk grammatikk på norsk. Så viktig er dette med diskurser om arabisk grammatikk på norsk, med norske grammatiske begreper, at det blir helt umulig å gi fritak fra obligatorisk tulleundervisning til de som allerede behersker arabisk på et visst nivå. Dette var faktisk ikke ment som syting på egne vegne, selv om Elin og obligatorisk undervisning aldri blir en god kombo. Vedtaket fra barnehagetantene i arabiskseksjonen omfatter nemlig også eldre, irakiske herrer med universitetsutdannelse fra hjemlandet. At man behersker språket i seg selv, og de grammatiske termene på arabisk, er åpenbart totalt irrelevant. Det å kunne snakke om arabiske genitivsformer på norsk, er nemlig del av pensum. Å kunne snakke om det på arabisk er overhodet ikke del av ARA 101, eller for den saks skyld noe annet arabiskkurs ved UiB. Dette virker kanskje noe merkelig, men, heldigvis, blir det forklart på mi side. Vi bringer et utdrag:

”Minner om at dette er arabisk som fremmedspråk, ikke arabisk som morsmål. Dere som har gode arabiskkunnskap fra tidligere vil likevel ha nytte av forelesningene: de gis på norsk, og på eksamen må man kunne svare på god (=akseptabel) norsk.”

Hvis man på en eksamen ved UiB, skal vise at man evner å oversette en arabisk tekst, må det reint praktisk skje fra arabisk til ”god (=akseptabel) norsk”, eventuelt god (=akseptabel) engelsk. Det sier seg selv. Slikt driver vi imidlertid heller ikke med. (På eksamen får vi faktisk oversettelser av alle ordene, vi må bare vise at vi kan sette dem sammen på en grammatisk riktig måte.) Det vår alles kjære prøver å komme fram til, er at det ikke er slik kunnskap de er ute etter på ARA 101. Hun presiserer:

”Dere med arabisk som morsmål må huske at eksamen ikke primært går ut på at man skal vise at man kan SNAKKE arabisk; man skal vise at man har lest og jobbet med pensumet! Det er derfor viktig å jobbe godt med analyse og bruk av norske termer og begreper.” (Mine uthevinger)

Så det så…

Vår alles Chuck

Godt tips fra Haldis: Gå inn på Google, skriv 'find chuck norris' i søkefeltet og trykk på I'm-feeling-lucky -knappen (eller Beint fram, som den heter i nynorskversjon). Enjoy!

Elin lager mokoli eller mockoli

Det har blitt antydet at jeg burde opprette en fast, tilbakevendende post under tittelen "Elin lager mokoli/mockoli". Men, altså, skrives det "mokoli", eller skrives det "mockoli". Diskuter og begrunn!

Grammatikkleksjon 1

Elin skal slutte å bruke opp alle pengene sine på oppgitte meldinger til lærde fedre, onkler og venninner, og heller uttrykke sin frustrasjon over obligatorisk grammatikkundervisning og grammatiske selvfølgeligheter i dette mediet. I dag tar vi opp personlige pronomen.

”Alle som vet hva førsteperson, andreperson og tredjeperson er, rekker opp hånden,” sa foreleseren, hvorpå samtlige rekker hånden i været. Nei og nei, dette var rart. Noe slikt hadde hun aldri vært ute for før. Var vi sikker? (La meg her få lov til å presisere at et av kravene for å komme inn på universitetet, er fullført barneskole.) Hun fikk bekreftende nikk fra auditoriet, etterfulgt av ny håndsopprekning fra alle som var helt sikre, igjen samtlige. Flakkende blikk og nervøs blafring med notatene. Hva skulle hun gjøre nå? Nei, det var nok best at vi gikk grundig gjennom det likevel, sånn for sikkerhets skyld. På norsk… Så, for de av dere som måtte føle behov for å gjenoppfriske barnelærdommen, sånn for sikkerhets skyld, bringer vi her personlige pronomen, førsteperson, andreperson og tredjeperson, entall og flertall, nominativ:

1. person, entall - jeg
2. person, entall - du
3. person, entall – han, hun, det

1. person, flertall – vi
2. person, flertall – dere
3. person, flertall – de

Akkusativ er komplisert. Det må vi ta en annen gang.